FOTO:

Denne grafen har varslet hver eneste resesjon siden 50-tallet - nå gjør den det igjen

«Yield curve» har vært et sikkert resesjonsvarsel. Nå er den en snakkis igjen på børsen - for første gang siden finanskrisen i 2009. 
Publisert: 29.06.2018  Oppdatert: 25.03.2019

Man kan forsøke å avfeie en handelskrig med Kina. Man kan overse hvordan stigende oljepriser drar ned inntektene i de fleste selskaper. Men for dem som lever av å spå fremtidens økonomi, er det blitt veldig vanskelig å se bort fra dette viktige signalet fra obligasjonsmarkedet.

Fredag skjedde det. Den såkalte yieldkurven, eller rentekurven, endte på punktet hvor den tidligere har forutsett flere resesjoner. Det har den gjort tidligere med overraskende nøyaktighet – og utviklingen i kurven har dermed blitt en snakkis på Wall Street.

Betegnelser som «yieldkurve» kan være forvirrende for dem som ikke vanligvis handler i obligasjoner. Men mekanismen, de praktiske konsekvensene og psykologien som ligger bak, er ganske enkle å forstå. Her får du forklaringen.

Først: mekanismen bak

Når vi snakker om rentekurve i denne sammenhengen, mener vi differansen mellom renten på kortsiktige amerikanske statsobligasjoner (for eksempel løpende over to år) og langsiktige statsobligasjoner (på for eksempel ti år).

Når økonomien er sterk, vil renten på langsiktige obligasjoner være høyere enn de kortsiktige. Den høyere renten (eller yield) skal delvis kompensere for at sterk økonomi kan gi fremtidig prisøkning, også kjent som inflasjon. Men i det siste har rentene på langsiktige obligasjoner steget svært sakte. Dette tilsier at markedet er bekymret over langsiktig vekst, selv om økonomien fortsatt er robust.

Samtidig har Sentralbanken hevet renten på kortsiktige obligasjoner slik at rentekurven har flatet ut. Med andre ord: avstanden mellom kortsiktige og langsiktige renter blir mindre.

OVERSIKT:
OVERSIKT:  Grafen viser utviklingen på den såkalte rentekurven, og hvorfor ekspertene begynner å bli bekymret. Fredag 22. mars inverterte rentekurven for første gang siden finanskrisen.  FOTO: Foto: Bloomberg.

Selv om referanser til finanskrisen er skremmende, betyr ikke en flat kurve alene at USA er dømt til å skli inn i en ny resesjon. Men dersom utviklingen fortsetter, vil det langsiktige rentenivået til slutt falle under det kortsiktige.

Dersom dette skjer, er rentekurven blitt snudd opp ned – på Wall Street-språk en «inverted yield curve». Dette blir sett på som et «kraftig signal på resesjon», som sentralbanksjef John Williams sa tidligere i år. Og det er nettopp dette alle er på vakt for.

FARESIGNALET:
FARESIGNALET:  I det kurven går i minus – eller blir invertert – begynner økonomene å svette. FOTO: Foto:, Federal Bank

I absolutt alle resesjoner de siste 60 årene, har en slik omvendt rentekurve skjedd i forkant, ifølge en undersøkelse fra sentralbanken i San Francisco. Inverterte kurver har «gitt korrekte signaler i alle de ni resesjonene siden 1955 og har bare hatt en falsk positiv, på midten av 60-tallet, da inversjonen ble etterfulgt av en nedgang i den økonomiske veksten dog ikke en offisiell resesjon», skrev de i undersøkelsen.

Selv om dette altså ikke har skjedd ennå, følger Wall Street nøye med på kurven.

– For økonomer har dette tradisjonelt sett gitt en veldig god pekepinn for retningen på økonomien, sier Sonja Gibbs ved Institute of International Finance.

– Det er derfor alle jamrer seg over utflatingen av rentekurven, legger hun til.

FARESIGNAL:
FARESIGNAL:  Oversikten viser hvordan rentekurven har gått i minus før hver resesjon (merket i grått) siden 1955. FOTO: Foto:, Federal Bank

Resesjon? Virkelig?

Greit, dette kan virke som et merkelig tidspunkt å bekymre seg for resesjon. Arbeidsledigheten i USA har ikke vært lavere på 18 år, selskaper investerer mer over hele linjen og forbruket går stadig oppover. Noen Wall Street-økonomer tror på en økonomisk vekst på nærmere fem prosent i år.

Men dersom denne økonomiske oppturen først og fremst skyldes kortsiktige incentiver i form av skatteletter fra Trump-administrasjonen, kan man etter hvert forvente en brems.

– Det er veldig vanskelig å se for seg hva som kan stimulere økonomien ytterligere, sier Gibbs.

Finansmarkedet har en evne til å plukke opp problemene lenge før de vises i små kolonner i offisielle statistikker over BNP og arbeidsledighet. En annen invertert rentekurve oppsto i februar 2000, like før IT-boblen sprakk.

ANNET FARESIGNAL:
ANNET FARESIGNAL:  Arbeidsledigheten i USA er på sitt laveste siden 2000. Høy sysselsetting kan tidvis også følges av resesjon. FOTO: Foto:, Federal bank

I så måte er ikke markedet for statsobligasjoner enestående. Børsnoterte aksjer har slept seg sidelengs siden S&P 500 nådde sin siste toppnotering 26. januar. Avkastningen på selskapsobligasjoner er negativ, noe som også er tilfellet for flere råvarer knyttet til industriell aktivitet.

Et viktig forbehold å ta med seg når man vurderer rentekurvens evner som spåmann, er at den ikke kan forutse nøyaktig når resesjonen kommer. Tidligere har lavkonjunkturen slått inn alt fra seks måneder og opp til to år etter at kurven ble invertert, ifølge undersøkelsen fra sentralbanken i San Francisco.

Det er med andre ord verdt å bruke et kritisk blikk på rentekurven, til tross for dens beryktede evne til å forutse at smellen er på vei.

Den nye fryktmåleren

Som med alle bevegelser i markedet, kan oppfatningen om rentekurvens betydning gi en selvforsterkende effekt.

Dersom tilstrekkelig mange investorer begynner å frykte resesjon, vil de sannsynligvis også putte mer og mer penger inn i sikre, langsiktige statsobligasjoner. Disse kjøpsvolumene vil dermed bidra til ytterligere utflating – eller inversjon – av rentekurven.

Deretter vil det bli skrevet nye artikler om kurven, som sender enda sterke signaler om resesjon. Og det vil igjen føre til at enda flere kjøper langsiktige statsobligasjoner, og tilbake til start.

Virkningen i praksis

Det handler ikke bare om psykologi. Rentekurven er et hjelpemiddel for å bestemme de viktigste avgjørelsene i amerikansk økonomi.

En utflating av rentekurven vil i prinsippet gjøre det mindre lønnsomt for bankene, som baserer sine forretninger på selv å låne penger til kortsiktig rente og så låne ut penger til langsiktig rente. Hvis kurven blir invertert, betyr det at å låne penger blir et tapsprosjekt.

Uansett vil strømmen av lån bli innskrenket. Og i USA hvor lånte penger er selve livsnerven i det økonomiske kretsløpet, kan dette i seg selv sette en brems på den økonomiske veksten.

Sentralbankens hånd

Det er lett å lage argumenter mot å legge for mye vekt på rentekurvens bevegelser. I motsetning til det frie markedet, har sentralbankene en fast hånd på utviklingen av både kortsiktige og langsiktige obligasjonsrenter.

Etter den siste resesjonen, har sentralbankene kjøpt statsobligasjoner for milliarder av dollar i et forsøk på å holde langsiktige renter nede og strekke ut en hjelpende hånd til økonomien.

Selv om de skulle endre kurs nå, eier fremdeles sentralbankene enorme mengder av disse obligasjonene, og holder dermed renten nede på et lavere nivå enn den ellers ville ha hatt.

Sentralbanken har også jevnt og trutt hevet den kortsiktige renten siden desember 2015, og indikerer at dette vil fortsette også i år.

Så selv om den langsiktige renten er blitt presset nedover av sentralbankens oppkjøp av statsobligasjoner, og nå også dens inngripen i å heve den kortsiktige renten, vil rentekurven flates ut.

– Slik det ser ut for tiden, tror jeg at rentekurven er blitt en mindre sikker indikator enn tidligere, sier Matthew Luzzetti, seniorøkonom i Deutsche Bank.

Matthew Phillips er børsreporter i New York Times. Han har også vært redaktør i Vice og Quartz, og jobbet syv år i Wall Street Journal.